Tre minutter inne - en annerledes tur til Heddal stavkirke

Det var egentlig ikke planen å dra til Heddal denne dagen. Ine var på barselgruppe, og etter Matheos første dag i ny barnehage skulle Christian, Matheo og jeg bare finne på noe sammen. Så gjorde vi det vi av og til gjør: Vi dro litt lenger enn nødvendig. Én time og førtifem minutter hver vei for å se Heddal stavkirke.

Matheo sov en stund på veien. Det passet ganske godt etter en lang første dag i ny barnehage. Da vi kom frem, var parkeringsplassen nesten full. Jeg regnet derfor med at det kom til å være fullt av mennesker inne også. Men overraskende få så ut til å kjøpe billett til selve kirken. Vi gjorde det. Og gikk inn.

Inne rakk vi omtrent tre minutter. Det var akkurat nok tid til å se opp, prøve å ta inn rommet og kjenne at vi faktisk stod inne i en kirke som har stått der i århundrer. Så ble Matheo sulten. Toåringer har ikke nødvendigvis en egen stemme for middelalderkirker, så han fortalte om det omtrent like høyt som han ville gjort hvor som helst ellers.

En mann kom bort til oss og ba oss være stille. Matheo ble litt skremt. Han ville opp på armen min, og jeg skjønte ganske raskt at dette ikke var tidspunktet for å insistere på at vi skulle få mest mulig ut av billettene våre. Så vi gikk ut. Tre minutter etter at vi hadde kommet inn.

Matheo hang på armen min en stund. Christian gikk foran. I stedet for å gå tilbake mot bilen begynte vi å følge svalgangen rundt kirken. Og ganske raskt ble det tydelig at Christian ikke syntes vi hadde gått glipp av noe som helst.

På den ene siden forsvant lyset nesten helt. Plutselig gikk Christian foran meg inn i en mørk tregang under den enorme kirken. Det syntes han var kjempespennende. Han fortsatte foran for å se hva som skjulte seg rundt neste hjørne, mens Matheo fortsatt holdt seg tett inntil meg. Jeg hadde egentlig tenkt at det var innsiden av stavkirken vi hadde kjørt så langt for å se. Nå var det mørket utenfor den som ble eventyret.

Vi fortsatte rundt. Christian undersøkte treverket, dørene og gangene. Jeg begynte å legge merke til detaljene i bygningen på en helt annen måte enn jeg hadde gjort de få minuttene inne. Og det slo meg hvor annerledes barn kan oppleve et sted som dette. Jeg så en middelalderkirke. Christian så dører, mørke ganger, rare former og steder han ikke visste hva som skjulte.

Rundt kirken fikk vi også tid til å se inngangene og alle de små forskjellene i bygningen. Vi hadde sett mye mindre av kirkerommet enn jeg hadde håpet. Til gjengjeld hadde vi begynt å se selve kirken. Ikke bare som noe vi skulle inn i, krysse av og gå ut av igjen, men som et sted det gikk an å utforske.

Etter hvert ville Matheo ned fra armen igjen. Så gikk de foran begge to. Mellom gravsteinene stoppet de, tittet og fant sine egne ting å være opptatt av. Det ble ikke besøket jeg hadde sett for meg da vi satte oss i bilen hjemme. Men det ble deres besøk.

Vi hadde kjørt én time og førtifem minutter. Vi fikk tre minutter inne. Likevel føltes ikke turen bortkastet. For barn trenger ikke nødvendigvis det samme fra et sted som vi voksne gjør. Jeg ville vise dem en stavkirke. Christian fant en mørk svalgang. Matheo fant tryggheten på armen min. Og et sted mellom de to fant vi turen vår.