Pappa! Vi skulle sove i telt i går!
Noen avtaler er tydeligvis viktigere enn andre. I hvert fall når du er fire år, teltet står klart i hagen – og pappa har lovet at dere skal sove der.
Egentlig skulle vi sove i telt fra fredag til lørdag. Teltet sto klart i hagen, men utover kvelden høljeregnet det. Svarte skyer hang over oss, og det så ut som om både lyn og torden kunne være på vei. Christian var ikke helt sikker lenger. Det var egentlig ikke vi heller. Så vi ble enige om å vente én natt. Lørdag kveld ble vi sittende oppe alle sammen og se på film. Litt for lenge. Da filmen nærmet seg slutten, var Christian så trøtt at han nesten sovnet på sofaen. Teltet fikk vente enda en natt. Klokken 05.45 søndag morgen sto det plutselig en liten gutt foran senga vår.
– Pappa! Vi skulle sove i telt i går!
Han hadde ikke glemt det. Og gjennom søndagen sørget han ganske effektivt for at ikke jeg skulle gjøre det heller. – Skal vi sove i telt i kveld, pappa? Ja. – Helt sikkert? Ja. – Vi SKAL? Ja. Jeg vet ikke hvor mange ganger han spurte. Det føltes som omtrent ti tusen. Så da leggetiden kom søndag kveld, var det bare å finne fram soveposene. Denne gangen skulle vi ut. Christian var klar, og vi var på vei mot teltet da det kom en stemme til:
– Pappa, jeg vil og være med!
Thale. Heldigvis var det plass til alle tre i samme del av teltet. Så der lå vi. Christian, Thale og jeg, side om side i soveposene mens det ble stille rundt oss. Vi småpratet en stund om ingenting spesielt. Så kom det første store gjespet. Og et til. Snart lå både Christian og Thale og gapte om kapp. Et par minutter senere sov Christian. Thale var fortsatt våken. Så mens lillebror sov ved siden av oss, fikk Thale og jeg noen minutter helt for oss selv. Bare litt småprat i mørket før øynene hennes også ble tyngre. Så sov hun også. Jeg snek meg inn i huset igjen en liten stund for å snakke med Ine før jeg gikk tilbake ut og fant soveposen min. Denne gangen sovnet jeg ganske raskt. En gang i firetiden våknet jeg av lyder utenfor teltet. Det sto et rådyr der ute. Jeg hørte på det en liten stund, før jeg sovnet igjen. Rundt halv sju våknet vi alle tre. Det var mandag. Det var barnehage. Og kanskje hadde det vært mer fornuftig å sove inne. Men Christian hadde noe viktigere å tenke på. Han skulle i barnehagen og fortelle at han hadde sovet i telt igjen.
Hva skjedde etterpå
Mandag morgen dro Christian i barnehagen – ganske fornøyd med at han igjen kunne fortelle at han hadde sovet ute i telt. Det som første gang var noe han måtte samle mot for å klare, hadde plutselig blitt noe han gledet seg til å gjøre igjen.
Det lærte vi
Barn husker løfter vi voksne lett kan tenke på som små. For Christian var ikke en natt i telt bare en mulig søndagsaktivitet. Det var noe vi hadde avtalt – og noe han hadde gledet seg til.