Jeg klarte det, pappa!

Dagen etter den første teltnatta begynte Christian å spørre igjen. Han ville ut. Han ville sove i teltet. Det spilte tydeligvis ingen rolle at det første forsøket hadde endt med tårer og en tur inn igjen etter omtrent førtifem minutter. For Christian var ikke teltet ferdig. Han skulle prøve igjen.

Han fortsatte å spørre dagen etter også. Denne gangen var været bedre. Så da kvelden kom, sa jeg ja. Vi prøver igjen. Og denne gangen var det flere som hadde lyst til å være med. Teltet hadde allerede rukket å bli en del av hagen. Ungene var inn og ut av det, og før det i det hele tatt var tid for å legge seg, hadde det blitt et lite sted å være sammen.

Da kvelden kom, ville Anéa og Thale også sove ute. De la seg til rette i den andre soveavdelingen i teltet. Christian og jeg lå på vår side. Samme telt. Samme hage. Bare to dager etter at vi hadde prøvd sist. Men denne kvelden føltes annerledes.

Jeg vet ikke om det var det bedre været. Om det hjalp å vite at Anéa og Thale lå på den andre siden. Eller om Christian rett og slett hadde bestemt seg. Kanskje var det litt av alt. Men denne gangen tok det ikke lang tid før jeg skjønte at vi ikke kom til å gå inn.

Christian lå ved siden av meg i soveposen. Han smilte. Så på meg. «Elsker deg, pappa.» Og så sovnet han.

Denne gangen var det ingen tårer. Ingen våte pysjamasermer. Ingen tur de få meterne over plenen og inn til senga. Bare en liten gutt som hadde bestemt seg for å prøve igjen. Og som sov.

Jeg våknet først neste morgen. I sekstiden måtte jeg på do, så jeg krøp ut av teltet og gikk inn. Da jeg kom tilbake, var Christian våken. Han lå der og smilte. Og før jeg egentlig rakk å si noe, kom det:

«Jeg klarte det, pappa!»

Ja. Det gjorde han. To dager tidligere hadde vi gått de få meterne fra teltet og inn til den trygge senga hans. Denne gangen hadde han sovet hele natta ute. Teltet sto på akkurat samme sted. Huset var fortsatt bare noen meter unna. Men for Christian var avstanden blitt ganske mye større.