Jeg dro for de gamle husene - Maihaugen

Jeg skal innrømme at Maihaugen først og fremst var mitt forslag. Jeg liker gamle hus. Og helt siden vi bestemte oss for å dra, hadde jeg gledet meg til middelaldertunet. Det var dit jeg ville. Vi kom bare ikke dit. Ikke på lenge.

For først havnet vi i byen. Og omtrent med én gang fikk Anéa, Thale og Christian viktigere ting å gjøre enn å følge pappa rundt på museum. Bakerens vekt var blitt stjålet. Uten den kunne han ikke bake boller. Dermed gikk nesten den første timen av besøket med til å lete etter spor og prøve å finne ut hvem som hadde tatt den. Middelaldertunet fikk vente. Vi hadde tydeligvis en sak å løse først.

Da mysteriet var løst, fortsatte vi gjennom byen og videre mot husene fra nyere tid. Og et sted der skjedde det motsatte. Nå var det Ine og jeg som begynte å stoppe. For jo nærmere vi kom vår egen tid, desto flere ting kjente vi igjen. Rom, møbler og små detaljer fra 80- og 90-tallet som ikke føltes spesielt historiske for oss. Før de plutselig stod på museum. Det er en litt spesiell følelse å oppdage at deler av ens egen barndom har blitt gamle nok til å stilles ut.

Vi brukte mye mer tid i denne delen av Maihaugen enn jeg hadde sett for meg. Og da vi omsider fortsatte, begynte dagen på museet å gå mot slutten. Skuespillerne var ferdige for dagen, og hovedbygget stengte. Men selve Maihaugen var ikke ferdig med oss ennå. Så vi fortsatte.

På vei videre tok vi en matpause. Det ble også tidspunktet hvor Ine oppdaget at endene rundt oss var betydelig mer nærgående enn hun satte pris på. Resten av oss syntes nok det var litt morsommere enn henne. Så gikk vi videre mot setra.

Fra setra skjedde det noe med turen. Vi sluttet litt å gå fra utstilling til utstilling. Ungene begynte i stedet å bruke omgivelsene. En sti kunne følges. Et gjerde måtte undersøkes. Et lite hus måtte kikkes inn i. Dyr måtte sees på – og helst klappes hvis muligheten dukket opp. Vi kom ikke nødvendigvis raskere frem. Men det gjorde ikke så mye lenger.

Ved hestene stoppet vi igjen. Det var egentlig blitt mønsteret for resten av dagen. Jeg kunne se et område vi skulle videre til. Ungene så det som var rett foran dem.

Etter hvert fortsatte vi nedover. Forbi flere hus. Gjennom små tun. Inn gjennom dører og bort til vinduer. Barna visste ikke nødvendigvis hva bygningene het, hvor gamle de var eller hvorfor de stod akkurat der. Men de undersøkte dem. Og jo nærmere vi kom det jeg hadde gledet meg mest til, desto mindre opptatt var jeg blitt av å rekke frem.

Og så, flere timer etter at vi kom til Maihaugen, var vi endelig der. Middelaldertunet. Det jeg hadde gledet meg til før vi dro. Nå gikk ungene inn i husene, kikket gjennom åpninger og undersøkte rommene på akkurat samme måte som de hadde gjort resten av veien. Det slo meg at vi egentlig hadde brukt hele dagen på å komme hit. Men vi hadde ikke kastet bort tiden på veien.

For meg var det historien i bygningene som gjorde dem spennende. For ungene kunne det like gjerne være en mørk åpning, en gammel lås eller noe merkelig risset inn i treverket. Vi så på det samme. Vi bare fant forskjellige ting.

Helt til slutt kom stavkirken. Den kunne lett ha vært målet for hele besøket. Og hvis jeg hadde planlagt dagen alene, hadde vi sikkert kommet dit mye tidligere. Men da hadde vi også gått glipp av mye av det som gjorde dagen til vår.

Jeg dro til Maihaugen fordi jeg liker gamle hus. Det gjør jeg fortsatt. Og jeg fikk sett middelaldertunet jeg hadde gledet meg til. Men når jeg tenker tilbake på dagen, er det ikke først og fremst hvor mye vi rakk jeg husker. Jeg husker tre små detektiver som måtte hjelpe en baker. Ine og meg som plutselig oppdaget vår egen barndom på museum. En matpause med litt for nærgående ender. Hester som måtte klappes. Hus som måtte undersøkes. Vi voksne kan være ganske flinke til å bestemme hva vi skal vise barna. Noen ganger er det kanskje verdt å se hva de finner på veien dit.