Dagen vi nesten snudde

Planen var å dra hjemmefra klokken halv ni. Men med vond fot, en diskusjon med Anéa som egentlig heller ville til en venninne, og alt det andre som følger med når åtte mennesker skal ut døra, ble klokken nærmere halv tolv før vi kom oss av gårde.

Så kom veiarbeidet. Og køen. Da vi endelig nådde Teknisk Museum rundt kvart over ett, var parkeringsplassen full. Vi kjørte rundt i området på jakt etter gateparkering, men fant ingenting. Til slutt bestemte vi oss for å ta én siste runde utenfor museet før vi ga opp og kjørte videre til Norsk Folkemuseum. Det var meldt regn. Foten min gjorde vondt. Stemningen i bilene var ikke akkurat på topp.

Så ble én plass ledig. Ine klarte å få den, mens jeg skulle sette av barna i min bil og finne parkering et annet sted. Jeg gruet meg til hvor langt jeg kanskje måtte gå. Plutselig hørte jeg Ine rope i telefonen: "Det blir en plass til!" Jeg snudde og kjørte inn igjen. To biler lå foran meg. Håpet sank. Men begge kjørte forbi mannen som holdt på å legge barnevogna i bagasjerommet. Jeg ble stående. Bilen bak blinket med lysene for å få meg videre, men jeg ventet. Litt senere kjørte bilen ut, og vi hadde fått plass.

Da var barna sultne og slitne. Vi fikk i dem noen brødskiver, og ting roet seg litt. Inne på museet måtte Ine amme Malin. Jeg ble alene med de andre barna. Matheo hadde sitt eget syn på hvordan man besøker et museum, og syntes blant annet at enkelte utstillinger var laget for å gå rett inn i. Mens jeg prøvde å hente ham ut igjen, skulle de andre både følges, hjelpes og holdes samlet. Dette var ikke en perfekt familiedag.

Men så kom vi ned i kjelleren. Der fikk barna løpe, leke og prøve eksperimenter. De trykket, bygde, undersøkte og lo. Den siste timen før museet stengte ble helt annerledes enn resten av dagen.

På vei hjem var det den timen de snakket om. Ikke forsinkelsen. Ikke køen. Ikke parkeringsplassen. Ikke brødskivene eller alle gangene vi måtte hente Matheo ut av noe. De husket kjelleren.

Kanskje det er det et lommefunn egentlig er. Ikke en perfekt dag. Bare et lite øyeblikk som gjør at hele dagen blir verdt å huske.